Om priser og nostalgi



Av Frode Lindbeck, business controller som jobber med finans og makroøkonomiske forhold i Sparebanken Øst

 

Frode LindbeckStakkars utarmede kronestykker
Da jeg som guttunge leste bestefars Hvem-Hva-Hvor-bøker ble jeg opprørt over en tegning som gikk igjen år etter år. Den forestilte et nesten oppspist kronestykke og hadde overskriften ”den norske krones verdi”. Her kunne jeg forskrekket se at den norske krona nesten var verdiløs sammenlignet med utgangpunktet, som gjerne var for tretti år siden. Hvordan kunne dette ha seg? Var min sparebøsse i ferd med å bli fullstendig utarmet bare ved å stå på hylla? Hvem var det som stjal penga mine?

Oppblåste priser
Nøyere lesning avslørte at årsaken til elendigheten var stigende priser, og det kunne se ut til at en stakkars lommepengemottaker fortest mulig måtte svi av kronene på godteri før de fordampet i lommen. Det latinske ”inflare” betyr ”å blåse opp”, og via engelsk kommer uttrykket ”inflasjon”, som brukes om en vedvarende generell prisøkning over tid – eller fall i pengeverdien regnet i varer og tjenester om man vil. Ved å lese av og slå sammen priser over tid for en masse ulike varer og tjenester får man en konsumprisindeks, som brukes for å måle prisstigningen.

Inflasjonsmålet – og hva som er bra med litt inflasjon
En av Norges Banks viktigste oppgaver er å nå målet om en lav og stabil årsvekst i konsumprisene på 2,5 %. Jevn, forutsigbar og lav inflasjon er altså tingen. Jevn og forutsigbar fordi stabilitet gjør det lettere å ta riktige økonomiske beslutninger for både hvermannsen og myndighetene (om for eksempel sparing, lån, skatt og rente). Lav, fordi høyere inflasjon enn handelspartnerne svekker konkurranseevnen. Ikke null, fordi en viss prisvekst gir styringsfart til å endre renter, priser og lønninger. Blir prisveksten null over tid er det fare for at veksten stopper opp.

Da det lønte seg med lån
Bankinnskuddet ditt får mindre realverdi hvis du har en rente under inflasjonsraten. Det sammen skjer også med alle lån – de ”krymper” i forhold til prisnivået. Da jeg fortsatt var ung og lovende og vi bare hadde én tv-kanal var inflasjonen et helt annet sted: I 1983 måtte du ut med 250 kroner for det som kostet en hundrings ti år før, til sammenligning har konsumprisene bare økt med 19 % fra 2003 til 2013. Hovedstolen på et lån ble mellom 1970 og 1987 raskt ”mindre verdt” fordi priser (og lønninger) økte sterkt. Lånerenten var i tillegg tidvis lavere enn inflasjonsraten.

Deflasjon
Hva hvis prisene falt i stedet – hadde ikke det vært deilig? Deflasjon medfører at realverdien av huslånet ditt øker, du må betale det tilbake med penger som er ”mer verdt” hele tiden. Det blir verre å låne og bedre å spare. Men: fallende priser reduserer etterspørsel, særlig av dyre ting som bil og hus – hvorfor kjøpe når man kan vente – det blir jo ”billigere” hele tiden? Etterspørselen i samfunnet synker, deretter produksjonen, så synker lønningene og arbeidsløsheten øker. En deflasjonsspiral forverrer og forlenger en krise, og i Japan har man slitt med dette i perioder helt siden 90-tallet. Årsakene er mange og sammensatte, men er ofte forbundet med frykt for fremtiden og synkende investeringvilje etter økonomiske depresjoner. Er det bra med skikkelig høy inflasjon i stedet?

Hyperinflasjon
Krig og elendighet fører gjerne med seg ekstrem varemangel, svartebørshandel og ekstrem prisstigning. Mange har hørt om situasjonen i mellomkrigstidens Tyskland, hvor du dro på markedet med ei trillebår med sedler for å kjøpe mat, men fant ut når du kom fram at trillebåra var det eneste du fikk kjøpt mat for. Pengesedler ble brukt til tapet, og det fantes frimerker pålydende 10 milliarder mark. Rekorden i moderne tid er 1946 i Ungarn, hvor prisene på et tidspunkt doblet seg hver 15. time og alle sedlene i landet var verdt en tusendels dollar – til sammen! Den eneste muligheten for å ”oppbevare verdier” i en slik tilstand er i andre aktiva som varer, verdigjenstander og smykker eller utenlandsk valuta. Ingen vil ha betalt i verdiløse pengesedler.

Alt var bedre før?
De fleste nålevende nordmenn har fått høre fra generasjonen over seg hvor billig alt var da de var unge, og hvor tilsvarende dyrt alt er nå. Samtidig følger gjerne klagesang om hvor lite man tjente, noe som burde gi jyplingen en idé om at disse tingene nok hang sammen – og i stor grad skyldes den langsiktige effekt av inflasjon med tilhørende lønnskompensasjon. Sannheten er at gjennomsnitts-Ola og Kari har hatt enorm reallønnsvekst over tid, og at mye koster en mindre del av lønna enn i hine hårde. En kilo kjøttdeig kostet 24 kroner i 1973, som i forhold til lønninga ville gitt en kilopris på 255 kroner i dag. I forhold til pris og lønn i 1938 skulle kiloen kostet 376! Jeg kunne sagt mye om årsakene til dette, men det er det ikke plass til her. Det har forresten kun vært fem år etter krigen der lønnsveksten var lavere enn inflasjonen, sist gang i 1989.

I ettertid var det jo dumt av meg å ikke kreve inflasjonsjusterte lommepenger på søttitallet, men jeg antar at dette kravet nå må anses for foreldet – så mine foreldre kan beholde sin pensjon selv. Det er de sikkert glade for, siden folketrygdens alderspensjon ikke er gjenstand for individuelle forhandlinger.

Uansett, i en verden med inflasjon vil nok de eldre for evig jamre seg over de hersens prisene og sammenligne med svunne tider. Jeg gjør meg klar – jeg har jo alltids Hvem-Hva-Hvor-bøkene å slå opp prisene i.

Publisert: 14.02.2014

Våre bankkontorer

Finn nærmeste kontor. Se åpningstider og avtale møte om boliglån.

Se våre kontorer

Boliglån

Vi tilbyr boliglån med god rente. Nå er det enkelt å søke lån på nett.

Søk boliglån

Signer dokumenter

Lånedokumenter kan du signere enkelt og trygt digitalt.

Gå til signering