Tilbudene har vært fristende i trange tider, men klubben har sagt nei for å bevare den sentrale plassen i byens hjerte. Verdien måles ikke i kroner, men i alt stedet betyr for folk.
Morgendisen har sluppet taket, og elva bader i lyset fra vinduene på Drammensbiblioteket.
Det er tidlig oktobermorgen, og Hannah Ossenkamp fra Drammen Roklubb er på vei ut på vannet sammen med treneren sin, Morten Gundro Adamsen. Han deltok i dobbeltsculler i OL i Athen, nå er han en av de mange lokale ildsjelene som sørger for aktivitet i idrettsklubben ved Drammenselva.
Elva gjør Drammen til Drammen. Den ligger der som en livsåre, midt i den livlige byen som hver dag fylles av folk.
På hjemmebane på vannet
Morten vet hvordan det er å høre hjemme på elva. Etter en karriere som ble kronet med OL-deltakelse, er det fortsatt på vannet han kjenner på de største følelsene. Nå følger han ungdommene fra førersetet i følgebåten og oppdager at gleden er like stor der. Når teknikken sitter, når rytmen treffer, når båten skyter fart og han får ta del i andres mestring.
Det er ikke alltid elva er medgjørlig. Strømmen varierer, særlig om våren, og noen dager er sikkerhetsinstruksen tydelig: Vi holder oss på land.
Men som Morten sier, vann er et naturelement. Det står aldri helt stille. Strøm og vind tvinger roerne til å være mer til stede. Å kjenne etter, justere, lære å jobbe med naturkreftene, ikke kjempe mot dem.
Han sammenligner det med en skitur på skiftende føre som går litt opp og litt ned. Det er krevende, men også formende. Oppover går det saktere, nedover flyter det lett. I den vekslingen bygger de unge roerne en robusthet flatt vann aldri kunne gitt.
Sparebanken Øst er en samarbeidspartner for miljøer som gjør det enklere å delta. Vi heier på små og store initiativer som senker terskler og skaper aktivitet i hverdagen.
Veien fra frykt til mestring
Klubben opplever ofte at noen kommer innom med en kombinasjon av beundrende blikk og engstelse. Kanskje har de sett båtene fra promenaden, kanskje har de båret på en idé om å prøve, men er usikre på om de tør å ro ut på elva. Da hjelper Morten dem med å senke skuldrene og gjøre terskelen til å prøve så lav som mulig. Noen får bli med i følgebåten på første økt. Andre settes i en lagbåt, pakket inn av rutinerte roere.
Det tar sjelden mange øktene før det skjer noe. «Aha»-øyeblikkene kommer stille: En båt som plutselig ligger i perfekt balanse, et rotak som får farten til å øke, et skifte i ansiktet fra tvil til mestring.
I den samme utviklingen skjer noe sosialt. De som ikke kjente hverandre, blir lagkamerater, gir hverandre små råd, skryter av hverandre. Etter hvert opplever roerne å løse utfordringer med en kombinasjon av øvelse og tålmodighet. Noen reiser videre til regattaer og elitenivå, andre finner nettopp det de kom for: Fellesskap og et sted å oppleve mestring.
Idrett med nokko attåt
Morten sier det uten store ord: Målet er å gjøre folk til bra folk. Roingen er verktøyet. Her lærer du å tåle motgang, gi andre ros, lete etter forbedringspunkter hos deg selv. Den indre kraften som driver en toppidrettsutøver kjenner han godt, og han kjenner farene ved å tvinge den på alle andre.
Som trener vil han ikke «løfte» noen frem, men gjøre seg tilgjengelig. Han er der når noen har spørsmål. Han svarer, justerer og lar resten være opp til den som sitter i båten. For de yngste og de uten ambisjoner om OL-billett slik han selv fikk, handler å være trener om å skape miljø. Knytte mennesker sammen, og gi en opplevelse av idrettsglede man tar med seg også senere i livet.
Når man ser roklubben trene sammen ser man at dette er en klubb som fyller et tomrom i lokalmiljøet. Mange av utøverne har gått de vanlige idrettsløypene uten å finne seg til rette. I en liten, kompakt roklubb blir avstanden kort til både mestring og vennskap. Det handler mindre om resultattavler og mer om rytme, tålmodighet og fellesskapet som oppstår når båten glir lydløst gjennom den uforutsigbare Drammenselva.
Et åpent hus midt i byen
Beliggenheten betyr alt. Synlighet senker terskler. Når ungdom ror under Ypsilon i vakker morgensol, ser byen dem. Studenten på vei til forelesning, småbarnsforeldre i barnevogntog, pensjonister på morgentur blir alle oppmerksomme på at det er liv på elva. Det gjør noe med stedet at idretten bor i sentrum og ikke på en avsidesliggende arena. Her er døra på gløtt, og det er kort vei fra å være forbipasserende til å bære en båt ned mot brygga for å ta sitt første rotak på vannet.
Drammenselva er fortsatt hovedpulsåren til byen. Den har båret tømmer, industri og drømmer. Nå bærer den på en liten idrettsklubb som ikke kunne ligget noen andre steder enn akkurat her.
Etter treningsøkten bæres utstyret den korte veien tilbake inn i klubbhuset. Dørene låses, lyset slukkes, men vannet fortsetter å strømme forbi på utsiden. Og inne i båthallen venter årene på nye hender.
Vi i Sparebanken Øst tror på kraften i frivilligheten – og støtter dem som skaper trygge og levende lokalsamfunn for barn og unge. Slik vokser både mennesker og nærmiljø – sammen.
