Det mørkner utenfor Røren skole idet klokken nærmer seg fem denne kjølige kvelden sent i oktober. Inne i gymsalen står teaterinstruktør og skuespiller Solveig Cross bøyd over en liten jente som ser ned på manuset.
– Pust med magen, sier hun lavt.
– Vi tar det én gang til.
Ved scenekanten går den andre instruktøren Anders Sannerhaugen Rønneberg, utdannet musikalartist fra Bårdar i Oslo, med blikket mot bakveggen. Han tester lys, peker mot markeringstapen og gir tommel opp mot foreldrene bak tribunen som styrer den fargerike lyskasteren. Det er ro i rommet. Ikke stillhet, men den konsentrerte roen som kommer når alle vet hva de er her for å få til sammen.
Jubilanten
Det har gått tretti år. Så lenge har Røren Barne- og Ungdomsteater vært en liten kulturmotor i lokalmiljøet. I jubileumsåret er det Jungelboken som fyller scenen. Hundre seter ryddes frem. Når trykket er størst, bæres det inn benker for femten til. Premieren er allerede utsolgt.
Rollemodellen
Solveig kjenner hvert hjørne av denne scenen. Hun begynte her som barn, ble ungdomsskuespiller og er nå både medinstruktør og skuespiller – i denne oppsetningen som slangen Kaa. Barna følger blikket hennes med en blanding av tillit og beundring. Når hun viser en bevegelse, kopierer de. Når hun ler, smitter det over så skuldre senkes og tåken av nervøsitet blant de yngste barna letter.
– Se ut mot publikum og ta plassen du fortjener, hvisker hun til en av ulvene.
Det er ikke store gester, men små, presise justeringer som bygger trygghet. For mange av skuespillerne i Røren Barne- og Ungdomsteater er hun svaret på spørsmålet: Hvor vil du være om fem år?
Fra elev til instruktør
Anders kom inn i miljøet i 2019. Først som medhjelper for den yngste gruppa. Så som medinstruktør på ungdomsgruppa. Da kollegaen måtte trekke seg, tok han over.
– Jeg vokste opp i lokal kultur, sier han.
– Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten et tilbud som dette. Nå vil jeg gi den gleden videre. Gi barn og ungdom en scene å skinne på.
Han er tydelig i øvingsrommet, men tonen er alltid varm:
– Flott! Fortere inn der.
Blikket frem.
– Kjempebra.
Og når det nærmer seg forestilling, har han en fast pep talk:
– Masse, masse tvi-tvi (det er forbudt å si lykke til i teatermiljøet). Kos dere. Hva enn dere gjør der ute, har dere min fulle støtte. Pust med magen. Gå ut og skinn!
Stemmen som kom
Anders forteller om en debutant som kom inn med lav stemme. Nesten uhørlig. Øving etter øving fikk hun prøve, feile, puste, prøve igjen. En kveld satt det. Stemmen bar gjennom rommet, og hun sto støtt i replikkene sine. Under premieren satt foreldre med blanke øyne og så et barn som hadde funnet sin stemme.
Øvelse gjør mester
– En typisk øvingskveld finnes ikke, sier Anders.
– Vi starter ofte med å se stykket eller lese manus sammen for å komme i modus. Så leker vi oss frem til uttrykk, før vi dykker ned i scener, sanger og dans.
Hele høsten møtes de her på Røren skole for å øve sammen. Noen ganger rundt bordet med manuset liggende fremfor seg. Andre ganger på gulvet med markeringstape og improvisasjon.
Trygghet i praksis
Det handler om mer enn å få teksten til å sitte. Ungdom som har vært med i flere år, forteller at tryggheten de finner her, følger dem ut i hverdagen. Til presentasjoner på skolen, nye vennskap og situasjoner der de før ville holdt seg i bakgrunnen.
– Når du finner noe som utfordrer deg på riktig måte, da vet du at det er riktig, sier Anders.
– Teateret gir den følelsen. I små rykk og store sprang.
Showtime!
Solveig legger en hånd på skulderen til en spent tolvåring.
– Nå gjør du det akkurat sånn du gjorde i sted.
Anders møter blikket hennes fra scenekanten og nikker varmt bekreftende. Lyset senkes, jungelen våkner, og gymsalen blir til teater.
