Det er lydprøver i salen og latter i gangen. På en benk bak sceneteppet sitter tre som kjenner denne følelsen godt: Julie Løken Helgesen, Mathilde Næsset Pedersen og Hans Christian «HC» Zotterman. De har vært her i rundt seks av de tretti årene Røren Barne- og Ungdomsteater nå har holdt på.
– Det er som å komme hjem, sier de.
– Her kaller vi hverandre skuespillersøster og skuespillerbror.
Et vennskap på tvers
I Røren Barne- og Ungdomsteater er ikke vennskapet bundet til klassetrinn eller skolekretser. De yngste ser opp til de eldste, og en dag oppdager de at det er deres tur til å ta ansvar.
– Jeg husker da jeg var minst og så opp til de store, sier HC.
– Plutselig står jeg der selv, eldst i gjengen. Litt rart. Og veldig fint.
Dette er verdien av en lokal scene: Et sted der åtteåringer og tenåringer møtes om en felles oppgave. Noen skal spille hovedroller, noen skal synge og danse, mens andre skal kore i bakgrunnen. Alle drar i samme retning. Når premieren nærmer seg og øvingskveldene blir lange og intense, vokser lagfølelsen. Her er alle med, alle fyller sin rolle.
Å finne stemmen
Mange kommer inn døra med en blanding av nysgjerrighet og skepsis. Noen med lav stemme, bokstavelig talt. Men trygghet gjør noe med mennesker.
– Jeg var redd for å snakke foran klassen før, sier Julie.
– Nå snakker jeg hele tiden, ler hun, hintende til at selvtilliten nå virkelig sitter.
På Røren Barne- og Ungdomsteater lærer de å bruke stemme, blikk og kropp. Ikke for å bli «noen andre», men for å tørre å være seg selv litt tydeligere.
Mestringen kommer i små rykk og store sprang.
– Du har øvd lenge, slitt med å få det til, og plutselig nailer du det, sier Mathilde.
– Da er du stolt av deg selv – og av alle rundt deg. Det er sånn selvtillit bygges. Øvelse gjør mester også der.
Rituale før teppet går opp
Like før forestilling samles energien. Stemmeoppvarming. «Jogi-jogi». En rask pep talk hånd i hånd:
– Du er god. Dette klarer vi. Litt nervøsitet er lov, det holder sansene skjerpet. Så slipper du det rett før du går på, forteller HC.
– Og eksploderer ut på scenen.
Noen minner setter seg ekstra. For Mathilde og Julie var det første solosang sammen i rollene de hadde drømt om. For HC var det følelsen av å få hele salen til å le som fersk skuespiller.
– Den følelsen jager du år etter år, sier han.
– Og den kommer oftest når vi gjør det sammen.
Selvtillit du tar med deg
Teateret er en mestringsarena, men effekten stopper ikke ved applausen. Ungdommene forteller at de tar erfaringene med seg videre – inn i skolen og hverdagen. Tryggheten de bygger her, viser seg når de rekker opp hånda i timen, holder en presentasjon eller tør å si hei til nye mennesker.
Gjennom arbeidet på scenen lærer de både å ta plass og å gi plass. De opplever at fellesskap ikke oppstår av seg selv, men er noe man skaper sammen. Når alle får en rolle, blir terskelen lavere for å prøve. Her er det rom for dem som ikke fant seg til rette på kunstgresset eller i lange løp. Det handler ikke om å vinne i klassisk forstand, men om å få noe til – sammen.
Det er også dette de formidler videre når andre vurderer å prøve.
– Det er ikke rart å drive med teater, sier Mathilde.
– Det føles trygt. Bare hopp i det, supplerer HC fra siden.
– Teater tiltrekker seg bra folk som backer deg.
Julie nikker og sier sprudlende:
– Jeg kan nesten garantere at du kommer til å elske det.
