To timer før premieren er scenen et verksted. Her finner vi kaffekopper med navn på lokket. Målebånd som glir over stoff. Lyden av en litt kranglete drill som får siste skrue på plass i jungelen. I gangen dufter det av den litt uvanlige kombinasjonen av nystekt kake og hårspray.
– Det er alltid litt kaos siste uka før premieren, sier pappa, vara styremedlem og én av de mange ildsjelene, Endre Holmboe småstresset, men entusiastisk.
På Røren Barne- og Ungdomsteater er det foreldrene som setter scenen.
Kontroll i kulissene
I jubileumsåret, tretti år med barne- og ungdomsteater på Røren, er det «Jungelboken» som fyller scenen. Den er i anledningen en jungel på ordentlig:
Eksotiske trær, lianer og palmer reiser seg av sponplater, maling, grønt stoff og fantasi. Kulissene kommer ikke av seg selv. De tegnes, snekres og males på kveldstid. Kostymer klippes, sys og tilpasses, mens sminke legges rolig og sikkert av erfarne hender. Lyd og lys rigges av de som kan, og de som har lært seg å kunne.
Selv kiosken får samme jungeltema, helt ned til de små vingummiapekattene som selges over disken. Bak én forestilling ligger det minst hundre små jobber.
Hele bygda blir litt varmere
Motivasjonen er ulik, men fellesnevneren er klar: Å bygge en arena for barn og ungdom. Noen har sett et barn gå fra å så vidt tørre å hviske til å finne stemmen sin.
Imke Burckhardt som er både nestleder og styremedlem i teateret, i tillegg til sminkør forteller om hvordan hennes barn nyter godt av teatererfaringen også i andre arenaer.
– Etter å ha vært med her er det plutselig ikke noe problem å holde presentasjoner på skolen eller snakke foran klassen, fordi man får så mye selvtillit.
Andre drives av kjærlighet til lokalmiljøet: Følelsen av at hele bygda blir litt varmere når lysene tennes i gymsalen disse mørke kveldene sent i oktober. Alle vet at scenen barna står på, er løftet fram av dugnadstimene foreldre har lagt ned i tre tiår.
En trygg ramme – også for de voksne
Teateret er en sosial arena for foreldre like mye som for barna. Man lærer hverandre å kjenne med malingsflekker på genseren og kakeformer i hendene. Nye vennskap oppstår også blant foreldrene.
– Mange blir værende som frivillige lenge etter at barna deres har blitt for store til å være med, fordi de har blitt en del av et helt unikt, lokalt fellesskap, forteller Endre.
Det usynlige som gjør alt synlig
De fleste publikummere ser ikke alt som skjer i tiden som går fra man står med en naken gymsal til man har en premiereklar jungel på Røren. Men de merker det likevel i de små detaljene. Imkes søm som gjør at en kappe faller riktig, overgangen i lyset som treffer når Shere Khan glefser brutalt ut mot salen, kulissen som ruller inn uten at så mye som et knirk ødelegger for den følsomme sangen. Når ensemblet bukker, retter de alltid en applaus opp mot lyd og lys, en liten takk til foreldrene som trives best med å bokstavelig talt stå i kulissene.
En arv i stadig bevegelse
Tre tiår med Røren Barne- og Ungdomsteater handler om en stafettpinne av lokalkultur som går fra generasjon til generasjon. Jubileumsforestillingen «Jungelboken» er et bevis på at kulturarv kan bygges av hverdagsfolk med tid, tålmodighet og vilje til å stille opp lokalsamfunnet sitt. Fra første spiker slås inn i kulissene til siste vingummiapekatt i kiosken er fortært.
Den siste sjekken
Fem minutter til teppet åpner.
– Nå skjer det, sier Endre entusiastisk. Over 100 publikummere sitter klare i salen. En løs tråd klippes. En mikrofon festes litt bedre. Et knekkebrød glir ned i en nervøs barnemage som om bare noen minutter skal fylles med luft for å fylle salen med sang. En hånd på en skulder med en siste liten replikk.
– Du er klar. Dette klarer du!
Når musikken starter, sitter de voksne bak scenen, eller bak et lysbord. De kjenner den samme stoltheten som barna på scenen. For dette er deres forestilling også.
