For Milena Marie Krogstad-Moen er drømmen klar: De største scenene i Norge og Skandinavia. Og det er en stor forskjell på å være student og å være frilansartist. Det har Milena fått erfare.
– Som student får du mye servert. Som frilans må du ut og høste selv, sier hun.
Etter musikklinjen og bachelor i musikkteater har hun tatt steget ut i arbeidslivet som frilansartist. Hun har allerede rukket å stå på scenen i flere ulike produksjoner, blant annet som hovedrolle i Svelvikspelet flere år på rad, i musikalen «RENT» og flere andre musikaler.
Men mellom forestillingene er det langt fra stille.
De vanskelige mellomrommene
Som frilanser har man ikke et fast arbeidssted å møte opp på hver morgen, heller ingen kolleger eller en arbeidsdag som er satt på forhånd.
– Det jeg savner aller mest er at man er forventet et sted hver dag. Jobber jeg med et prosjekt, er jeg forventet å dukke opp og gjøre det arbeidet jeg skal. Det gjennomfører jeg. Det vanskelige er mellomrommene.
For Milena handler frilanslivet derfor om langt mer enn å stå på scenen. Hun må strukturere arbeidsdagene, finne auditions, søke støtteordninger, håndtere avslag, gripe muligheter, bygge nettverk og finne andre scenekunstnere å samarbeide med.
– Man må jobbe beinhardt for å få til alle tre tingene: faste avtaler, møteplasser og sosiale arenaer. Det går, men det er det som krever mest.
Det er nettopp i disse mellomrommene kulturstipendet kommer godt med. Et stipend som gir henne mulighet til å satse videre, – og en anerkjennelse om at hun har gjort et riktig valg.
Å være klar når muligheten kommer
Stipendet skal blant annet brukes på sang- og dansetimer, auditions og reiser. Målet er å holde ferdighetene ved like og være klar når den neste muligheten dukker opp.
– Jeg har fått flere kontakter i bransjen det siste året, og av dem har jeg lært at det er vanlig å bli kontaktet om jobber på kort varsel. Derfor er det viktig å være i «toppform» dersom en mulighet skulle ramle i fanget.
Samtidig har hun lært at det kan være demotiverende å bare vente på den neste auditionen. Derfor har hun startet et soloprosjekt – og prøver seg nå også som forfatter.
– For at satsingen skal føles verdt det, må man ha det gøy underveis. Da er det gull å gjøre spel og andre prosjekter.
Drømmen har likevel ikke endret seg.
– Målet er fremdeles de største scenene i Norge og Skandinavia. Det skjer en dag. Jeg må bare være på rett sted til rett tid, sier musikalartisten engasjert.
Den første hovedrollen
Milena har sunget siden hun var barn og var medlem av Svelvik kirkes jentekor i hele tolv år. Likevel tok det tid før hun bestemte seg for at musikkteater faktisk skulle bli yrket hennes. Hun fortsatte fra musikklinjen til forstudium og videre til bachelor i musikkteater – hele tiden med en liten tvil i bakhodet.
– Det som er skummelt med denne bransjen, er at man aldri vet hva som skjer. Man kan jobbe så hardt man bare vil, men likevel ikke vite når neste jobb kommer.
Men underveis kom også bekreftelsene.
En av de viktigste kom da hun som student på siste året fikk sin første hovedrolle i Svelvikspelet, i forestillingen «1887».
– Å få en hovedrolle er en tillitserklæring. Det har betydd mest for meg fordi det markerte begynnelsen på arbeidslivet mitt, og ga meg troen på at jeg er god nok til å gjennomføre bærende roller.
Rollen ble et vendepunkt. Og da hun fullførte den siste forestillingen i bacheloroppgaven, ble en annen tanke avgjørende.
– Jeg tenkte: «Jeg kan ikke leve et liv hvor dette er siste gang jeg står på scenen.» Og da var valget tatt.
– Hvis de kan, så kan jeg
Veien til en karriere som scenekunstner er likevel ikke uten motbakker. Auditions betyr også avslag – mange av dem. Milena har funnet sin egen måte å håndtere dem på.
– Jeg har kommet til det punktet hvor jeg tenker «hvis de kan, så kan jeg».
Hun vet hva hun kan bidra med.
– Jeg kan formidle følelser gjennom sang, dans og teater. Jeg møter alltid forberedt og tidsnok og med et smil om munnen.
Samtidig kjenner også hun på den indre kritikeren.
– Det finnes en stemme inni meg som sier «hvem tror du at du er». Vi har alle en kritiker. Det som betyr noe er hvor stor plass man velger å gi den stemmen.
Derfor velger hun å stole på ferdighetene sine, utdanningen og arbeidet hun har lagt ned gjennom flere år.
– Med denne tilliten så takler man tusenvis av nei. De bak juryen ser meg i maks to minutter. De aner ikke hvem jeg er. Så når de sier nei, handler det ikke om meg. Det er et større bilde.
Drømmer om store roller
Og drømmene? De er store – men også ganske konkrete. Selvfølgelig står de klassiske musikalene på ønskelisten. «Les Misérables» og «The Phantom of the Opera» er blant drømmene. Men det er også noen litt mindre kjente roller hun håper å få oppleve.
– Det hadde betydd vanvittig mye å få gjøre Claire i «Ordinary Days» og Cathy i «The Last Five Years». To litt mindre kjente musikaler, med nydelige, morsomme og vonde temaer. Og så er det Donna i «Mamma Mia». Men det får jeg vente med noen år, sier hun med et smil.
For Milena handler scenekunsten om mer enn drømmen om en bestemt rolle eller en stor scene. Det handler om å formidle og opplyse – og om å få bruke det hun kan til å berøre andre.
– Jeg har en sterk drivkraft om å opplyse og formidle, og scenekunsten er den vakreste arenaen å gjøre det på, avslutter Milena Maria Krogstad-Moen.
– Kulturstipendet skal gi talentene muligheten til å fortsette satsingen. Det er nettopp det som er poenget med et kulturstipend: å gi talentet litt mer plass til å vokse – og gjøre det mulig å være klar når den store muligheten plutselig kommer, sier Knut Harald Sommerfeldt. jurymedlem og leder Allmennyttige Gaver i Sparebanken Øst.
